Hvem skal fikse kloakklukten ved Tjuvholmen?

Når man passerer forbi lokalet der den tidligere restauranten Sopranos lå, like ved bussholdeplassen, er kloakklukten ikke til å ta feil av. Lukten har oppstått etter at Tjuvholmen ble påbegynt, og er ødeleggende for den fine plassen som nå er etablert innerst i pollen med den fine fontenen.
Hvem har ansvaret for å ordne opp i elendigheten? Aker Brygge? Tjuvholmen? Eller kommunen?

Endevender Aker Brygge

Det går trått på Aker Brygge for tiden. Flere forretninger har stengt, og nå vil eierne, Norwegian Property, gripe inn med store forandringer:
- Vi skal ha en handlegate diagonalt gjennom byggene og mot Bryggetorget - i én etasje. Det er mulig å drive butikk i tredje etasje, men husleieinntektene speiler lav omsetning. Vi ønsker en blanding av det ordinære og det spesielle. En miks av butikker som dekker daglige behov som apotek, post, Nille, H&M, Vinmonopolet. Og så trenger vi nisjebutikker innenfor mote, sko, klær og velvære. Vi trenger nisjesportsbutikk som Oslo Sportslager. Halvparten av kundene innenfor sykkel og ski er jo på Aker Brygge allerede, sier direktør Olav Line i Norwegian Property til Dagens Næringsliv.

Norwegian Property planlegger også en ny, eksklusiv restaurant i eget bygg på Tingvallautstikkeren og en kraftig revitalisering av Holmens gate på innsiden av Aker Brygge.

Folk på Ruseløkka i 1900

Man skal ikke lete lenge i 1900-folketellingen for Ruseløkka-kvartalene før det dukker opp mange navn som var kjente i datidens Kristiania. Noen husker vi fremdeles. Nederst i Huitfeldtsgate finner vi Carl Berner, som var stortingspresident under de dramatiske begivenhetene fem år senere. I nabogården som lå i Munkedamsveien, bodde ekteparet Johanne og Vilhelm Dybwad; hun skuespillerinne, han advokat og revyforfatter. I Berners andre nabogård i Huitfeldtsgate bodde Niels Ulrik Alfred Sinding Larsen, en usedvanlig fargerik formannskapssekretær og journalist som var berømt i sin samtid som ”Olaves Pedersen”, han med de populære folkelivsvisene fra Vika, som for eksempel Gipsgutten:

Jeg er en fattiggut fra Vika
og far min han er arbeidsmand
og inte kan vel han bli rik a’
de smuler han fortjene kan

Øverst i Huitfeldtsgate, i 8A, finner vi den reneste kunstnerkolonien: Her bodde en av 1800-tallets virkelig store divaer, Lucie Wolf (f. 1833) , skuespillerekteparet Jens Elias og Mette Marie Berntsen og deres Nationaltheater-kollega Nicolai Halvorsen. Alle spilte på Nationaltheatret, og vi kan se av forestillingsdatabasen at flere av dem må ha vært travelt opptatt: For eksempel spilte Lucie Wolf den høsten blant annet i Kongsemnerne av Henrik Ibsen, som for øvrig bodde rundt hjørnet i Arbinsgate 1.
Sammen med skuespillerne i Huitfeldtsgate 8A finner vi også kunsthandleren Vilhelm Juel, portrettegneren Emil Gabrielsen og ikke minst journalisten og forfatteren Øvre Richter Frich, notorisk berømt for sin ariske romanhelt Jonas Fjeld.
Tvers over gaten bodde høyesterettsadvokaten og politikeren Jacob Ihlen, som var en av de tidligste utbyggerne på Ruseløkka. Han hadde fått bygget seg en villa i tre etasjer, som i dag er fullstendig rasert innvendig, med en rekke små leiligheter. Bygget har også fått en ekstra etasje underveis.
Ihlen satt på Stortinget i to perioder fra 1883 til 1888 og har vel ikke satt store spor etter seg i norsk politikk. Han nevnes imidlertid flere steder i dagboken til den mer kjente Ketil Motzfeldt; de fant hverandre åpenbart i sin felles forakt for Venstrelederen Johan Sverdrup.
Ihlen giftet seg definitivt utradisjonelt. I 1868 opptrådte den franske danseren Gredelue med sin dansetrupp på Christiania Theater. ”Af hans Personale gjorde Marie Gouffard og Ambroisine Roquet, navnlig den Sidste, mest Lykke. Frøken Roquet blev her gift med en anseet Mand og forblev boende her med sin Moder og Søster”, skriver historikeren Yngvar Nielsen i en av sine memoarbøker. Det var altså Jacob Ihlen som falt pladask for den vakre danserinnen. Og med på flyttelasset fulgte altså både svigerinne og svigermor. I folketellingen er Ambroisine oppgitt som belgisk. Søsteren Pepita er spansk, mens moren er født i Paris.
Borte i Kronprinsens gate bodde det ei lita jente som het Kirsten Flagstad, som siden skulle bli verdensberømt for sine Wagner-tolkninger og som ble Den norske operas første sjef. Og i den diagonalt motsatte enden av løkka, nederst i Parkveien, bodde en kommende idrettstjerne, kanskje den største i Norge noensinne. I sin selvbiografi skriver Oscar Mathisen blant annet:
”Parkveien 80 ble det faste midtpunkt i den verden som stiger fram når jeg minnes mine guttedager. Til Parkveien 80 er også minnene om mine forsøk på skøyter knyttet. Det var slik jevn og pen gårdsplass der, og når vi skvettet vann på den, fikk vi den prektigste skøytebanen vi kunne ønske oss. Å, vi slet med tunge vannbøtter fra kjelleren!”

Trikken i Huitfeldtsgate?

Om få år skal den nye fjordtrikken forbinde Skøyen med Filipstad og Bjørvika. Det blir et flott, nytt kollektivtilbud, men det er fremdeles et åpent spørsmål hvilke traseer den skal kjøre i. Vi som bor i Munkedamsområdet, bør merke oss at ett av forslagene er å legge skinnene fra rundkjøringen ved Tjuvholmen og gjennom Huitfeldts gate til den eksisterende traseen i Cort Adelers gate.
Riktignok er Huitfeldtsgate en gammel trikkegate, men det er vel tvilsomt om den er dimensjonert for den type trikketrasé som det er snakk om her. Og med referanse til Cort Adelers gate er det også en viss fare for at trikken bokstavelig talt baner veien for biltrafikk i begge retninger. Her gjelder det å følge med!
Se rapporten som Sweco har laget for Ruter her.

Bjørnstjerne Bjørnsons løkke

Bjørnstjerne Bjørnson bodde på den gamle Munkedammen løkke i flere år rundt 1870. Han forteller om sine overveielser før han flyttet dit i et brev til sin forlegger Frederik Hegel:
”Byen er alt i stærk utfolding paa denne kant, jernbanen til Drammen skal skyde lige forbi, sex minutters gang til dens station i byen, 12.000 alen2 tomt. Haven er vakker, badehus lige nedenfor, det eneste med friskt, salt vand i Kristiania, ti her strømmer Bundefjorden lige in. Det er stor utsigt og desuagtet noget afgjemt. Til byens torv gaar man paa et kvarter mageligt. Mine venner, min onkel snedkerfabrikens ejer [Georg Marcus Nordraach, Rikard Nordraaks far, min anm.], alle de praktiske folk jeg fikk tak i, rådede til.”
Bjørnsons sønn, Bjørn Bjørnson, forteller om denne tiden i sine erindringer:
”Vi bodde paa Løkken. Den tilhørte os. Far hadde kjøpt den. Og vi var meget stolt av den. Huset laa inde i en stor, stor have. Det var i Munkedamsveien. Vi hadde fjorden ret ut. Der laa et offentlig badehus. Stygt og fattigslig. Og høit oppe paa en bakke ved vandet mellem pussede og pyntede plæner stod Jørgen Heftyes villa. Graahvit og korrekt. Aldrig et aapent vindu, altid stængte dører. Ikke et menneske at se. Ikke en umiddelbar linje i hele bygningen, skjønt den baade hadde taarn og spir. I min fantasi blev den til hele det Kristiania, som alt vort ingenting hadde med at gjøre. Altså fienden.
Vor villa hadde bare kvist og stueetage med et stort kjøkken nedenunder. Og grønne espalier over den høie grundmur. Hvitmalt og hvitpusset. Munter og indbydende med aapne dører baade her og der om sommeren. Og vi unger fløt ut og ind, som vi vilde. De gamle trær stod omkring, som vind og veir hadde plantet dem. Haven grodde op i frihet under ansvar. […]
Dikterhøvdingen Bjørnson førte et gjestfritt hus. En gang kom selveste H.C. Andersen på besøk:
”Løkka” var et eventyr. Og midt i eventyret oplevet vi selveste eventyrkongen. En nat brøt stormen et ældgammelt træ overende. Det faldt tversover plænen. Det spriket med de verkbrudne grenene. Og de friske grønne bladene hang der og blev slantne. De forsto ingenting av det hele, sa han som tok min bror paa fanget og mig tæt indtil sig. Han visste, hva græsset mente om de døde træ og skyerne og især om fuglene.
H.C. Andersen hadde meget at fortælle om hele haven. Jeg ser endnu hans store ansigt og ryggen, som ikke orket den lange kroppen. Og den store mund, som altid hadde det travelt med det store gebis. Hans smil husker jeg og øinene, som saa lysende paa os, mens han gjorde de gamle træ om til et levende væsen, som laa der og led døden.”
Og løkka ved Munkedammen var helt klart et fristed for familien Bjørnson. Far i huset kjempet sine utrettelige kamper, men hjemme i det idylliske huset følte familien seg beskyttet, forteller sønnen:
”Jeg levet mit liv paa Løkken og paa skolen ellers bare med et par kamerater. Byen var ikke glad i os. Jeg hadde ikke stort greie paa hvorfor. Jeg visste bare, at det gjaldt far – som holdt paa med saa meget, jeg ikke begrep.