Astri Grønberg var født i 1895. Her kan du lese hennes første minner fra Ruseløkka:
En dag
fant jeg en regnskapsbok på loftet, den hadde tilhørt min far. Der så jeg:
[PERSON] født 27/3 - døpt 12/5 1895. [PERSON] - det er meg det! I
regnskapsboken stod det bl.a. også: Aftenposten 1/1 - _ kr. 2.60. [PERSON] gage
kr. 7.- 2 hl. koks 2,50, 1 lampeglas kr 0,30, 1 fl. aquavit kr. 1,35, Sæbe og
barberkost kr. 1,70, husleie kr. 33,33.
Vi bodde i Reichweinsgt. 6 IV etasje, hadde 2 værelser, soveværelse og spisestue. Det første ble ryddet ved fest, hvis det skulle danses, da ble jeg anbrakt på pikeværelset. Spisestuen var oppholdsrummet. Bad var felles for hele gården og anbragt i kjelleren, det ble fyrt med kull, tungvint å gå ned alle trappene, det ble sjelden brukt. Jeg ble vasket med en stor svamp. Doet var i trappeoppgangen utenfor kjøkkenet, det var en sjakt som gikk helt ned til gårdsplassen og ble tømt av pudrett-folkene som spadde ut innholdet og kjørte det vekk i jernvogner. Bøttedo kom i senere år, men disse sjakt-innretningene hadde vi på tre steder, vi flyttet flere ganger.
Pike holdtes i alle år, tross liten husholdning. Fruen fikk derfor tid til å dyrke sine interesser: brodering var en av dem, og et stort grønt kanvasteppe brodert med ullgarn har jeg til "jule-bordteppe". Mange fine broderier på sikteduk og silke fikk min farmor av henne til hver jul, de var brodert med lett hånd med silkegarn, mønsteret var mest blomster og blad. En annen interesse hun hadde var å ta sangundervisning, hun hadde av naturen en klangfull vakker mezzo-sopranstemme, og frk. [PERSON], som var en kritisk og flink pedagog ventet seg meget av henne. Men det ble ikke annen opptreden enn ved oppvisningen frk. [PERSON] holdt i Br. Hals' lokale, hvor mor sang til slutt, en "Blomstersankning" av Agathe Backer Grøndahl måtte hun synge da capo. Hun sang også arier, bl.a. Mignon, Av sanger ellers: folkeviser, Kierulf, o.a. især ble hun glad i Schumanns sanger, og fikk da hun mange år efterpå tok undervisning hos [PERSON], høre at hun var en ekte Schumann-sangerinne.
- Hun
fikk også tid til å spasere med sin lille datter, helst i Dronningparken og
Slottsparken, som ikke så langt borte. I Slottsparken spaserte jeg også med en
stor pike, som fikk "låne meg" til et selskap engang. Men en gang, da
vi satt rolig på en benk ga hun meg en kraftig ørefik så jeg begynte å blø
neseblod. Da mine foreldre fikk se det, fikk jeg aldrig siden lov å være sammen
med henne.
Mor tok også pianoundervisning i Kristiania, men lærerinnen var utålmodig over en elev som ikke hadde videre lyst til å spille og slog henne over fingrene med en strikkepinne. Hun gikk ikke lenge der.
Pike holdtes i alle år, tross liten husholdning. Fruen fikk derfor tid til å dyrke sine interesser: brodering var en av dem, og et stort grønt kanvasteppe brodert med ullgarn har jeg til "jule-bordteppe". Mange fine broderier på sikteduk og silke fikk min farmor av henne til hver jul, de var brodert med lett hånd med silkegarn, mønsteret var mest blomster og blad. En annen interesse hun hadde var å ta sangundervisning, hun hadde av naturen en klangfull vakker mezzo-sopranstemme, og frk. [PERSON], som var en kritisk og flink pedagog ventet seg meget av henne. Men det ble ikke annen opptreden enn ved oppvisningen frk. [PERSON] holdt i Br. Hals' lokale, hvor mor sang til slutt, en "Blomstersankning" av Agathe Backer Grøndahl måtte hun synge da capo. Hun sang også arier, bl.a. Mignon, Av sanger ellers: folkeviser, Kierulf, o.a. især ble hun glad i Schumanns sanger, og fikk da hun mange år efterpå tok undervisning hos [PERSON], høre at hun var en ekte Schumann-sangerinne.
Brødrene Hals drev pianofabrikk og hadde konsertlokale i Stortingsgata. Severin Worm-Petersen - Norsk Teknisk Museum |
Mor tok også pianoundervisning i Kristiania, men lærerinnen var utålmodig over en elev som ikke hadde videre lyst til å spille og slog henne over fingrene med en strikkepinne. Hun gikk ikke lenge der.
Jeg fikk
meget kjærlighet av min foreldre, men ble aldrig klusset med, og det ble aldrig
bemerket til andre, hvad jeg hadde gjort og sagt, så jeg hørte det. Barn har
ikke godt av å høre om seg selv, mente de. Jeg fikk klaps av baksiden av fars
hårbørste en gang jeg satt i sengen og sutret for ingenting. Også barberremmen
har jeg smakt et par ganger. Av mor fikk jeg ris en eneste gang da jeg ikke
ville lære å strikke, jeg var 5 år. Da hun gikk ut efter vispen gjemte jeg meg
bak pianoet, men hun fant meg straks, til min store forbauselse. Ris var vondt,
hun angret senere på at hun riste meg da. I almindelighet var jeg et
"snilt barn" - jeg hadde et rundt ansikt, troskyldige blå øyne og
gule, naturlige krøller. Alle var så blide og snille mot meg, og jeg fikk mange
gaver: klinkekuler i isenkrambutikken, godter, og en tykk rødblyant av
vaskekonen [PERSON], som tok storvasken i kjelleren i blant. Hun vasket ellers
kontorer, og blyanten var sikkert fra et av dem.
Alle
piker vi har hatt - det har vært mange i årenes løp, sang under arbeidet, helst
viser med mange vers, en av dem handlet om "Rhindals klipper - - og midt
imellem dem rinner en elv, og dertil en lysegrønn eng" og lignende viser.
Mor tok
meg på fanget i gyngestolen og sang en trist sang, på en trist melodi:
"Jeg
er en fattig liten dreng, har intet hus og ingen seng, min moder lagde sig til
ro, hun vilde helst i graven bo.
Nu går
jeg her for hvermanns dør, Gud vet at jeg det nødig gjør. Jeg ser så mange
glade små, de gir meg mat og lar meg gå."
Jeg gråt
svært av den sangen og tenkte på den stakkars gutten som hverken hadde hus
eller seng. Hun sang den samme sang for min bror, som ble født mange år senere.
Og han gråt like meget.
Min far,
som hadde vært i Skotland i fem år, og nu hadde post i Creditbanken som
korrespondent, sang muntre engelske viser, og dem kunne han mange av, f.eks.
"I am going to the wedding, will you come, I am going to the wedding, will
you come. Bring your own bread and butter, and your own tea and sugar, and you
ought to pay a penny for the room, will you come?" Men også mange rare
norske viser, en som endte slik syntes jeg var morsom: " - - og av hans
persiske klær, var det bare et knapphull igjen. Suffali suffalo suffaloffa la
Men av barneviser var det: "Ride ride ranke - - -- nu til onkel Igalopp,
er han hjemme, ja så stopp, ride ride ranke." jeg trodde i mange år at
onkelen het Igalopp.- Far hørte alltid på at jeg bad aftenbønn og la sin
hånd over mine foldede hender. - - o fader i det høye, i varetekt meg tak,
sa jeg.
En av
pikene vi hadde, het [PERSON], (gasjen var steget til kr. 10.- pr. måned for
"piken") hun eiet en tykk, fettet eventyrbok, Asbjørnsens
formodentlig, og leste høyt når far og mor var borte en kveld. Det var om
troll, Askeladden, prinsesser og forheksede prinser, Nordenvinden som fikk
melet igjen osv. Jeg kunne høre dem om og om igjen.
Johanneskirken lå i Rådhusgata ved Christiania torg. |
Da jeg
var halvannet år, og 5 år, ble jeg sendt til Ullevål sykehus for difteri, men
kom hjem efter noen få dager, det hadde bare vært halsesyke. Det led jeg ofte
av, det var lite sol i leiligheten. Når jeg var sengeliggende, kom farmor på
besøk, med en stor pose herlige chokoladeplater, papirdukker og bilder. - Mine
besteforeldre eiet en gård i Holbergsgt.. Vi gikk over Slottsparken for å komme
dit, og stemningen en sommerdag da bokfinken sang, solen skinte, mor hadde gul
parasol, jeg en liten rød av silke, med kule på skaftet. Den var så god å putte
i munnen! - Hos besteforeldrene hadde de kakkelovn, en stor vedkurv stod ved
siden, og vi barnebarna fikk ta bjerkeveden utover gulvet og leke tog med dem.
Bestemor klippet små runde papirtallerkener og la en rosin og en mandel på
hver. Jeg fikk lov å vaske spillkortene med svamp, jeg stod ved vindusposten og
gjorde dette arbeide, - jeg likte godt å gjøre noe nyttig. Bestemor sydde så
pene dukkeklær og tøy til dukkevognen min. En lyseblå kjole sydde hun til meg,
jeg måtte prøve på forhånd, men da det skulle være en overraskelse sa de at det
var til min kusine [PERSON].
Trikken i Lassons gate i 1905 |
Julaften
var høydepunktet av fest, da ringte "Knekt-Robert" på døren, kom inn
og spurte om jeg hadde vært snil pike. Det hadde jeg jo, men så kjedelig at
ikke far var hjemme da Knekt Robert var her. Han hadde vrengt den grå
pjekkerten sin og gjort seg ukjennelig, men maske hadde han ikke. Juletreet ble
aldrig tent før festen skulle begynne, duften av lys og gran var deilig.
Presangene lå under treet og de var mange. Jeg fikk en gang en slags
slede-kjelke til å slå opp - den ble meg inderlig misundt, og derfor kritisert
av gutter og piker i gaten, det gjorde meg mismodig. - Om søndagen i
vintertiden gikk far på ski, ellers spaserte han, tok meg ofte med, og vi endte
gjerne på konditori hvor jeg fikk velge en fin "to-skillingskake" som
far kalte dem, tross pengeverdien forlengst var gått over til kroner og øre. -
Søndagsmaten var deilig, stek, biff, rype - de sa at jeg spiste en hel rype
alene, jeg fikk spise så meget jeg orket. Et lite hankeglass med øl fikk jeg
hver søndag, far kalte meg siden en "ølbimbel" - (jeg lærte jo å like
øl!) Hverdagsmaten var enkel, men vel tillavet. Jeg fikk slippe spekesild, heldigvis
likte ikke far det, og det hjalp. Ellers var det ikke " å få slippe - spis
pent av tallerken din" het det. Til aftens fikk jeg ofte melk-og-brød,
kjedelig mat, surbrødskiver med smør og smakte godt.
Far
hadde i sin tid gått på Nissens skole, som var gutteskole da.
"Nissetater"
og "Gjersetater" sloss i Uranienborgskoven. Gjertsens skole hadde
"Gjersetater" til elever. Før far giftet seg bodde han hos foreldrene
i Holbergsgate. De hadde 4 rum i 3. etasje, 2 - 3 rum på kvisten, der var barnas
soverum, guttene i det ene, "småpikene" i det andre. (Døtrene ble til
de var gamle alltid kalt "småpikene" av bestemor). Det var så
spennende å komme på kvisten, da jeg var liten, og få lov å se alt det rare som
tante [PERSON] hadde i kommodeskuffen. - Når vi var hos besteforeldrene til
middag, holdt de alltid "skumringstime" efterpå. Da satt jeg på tante
[PERSON] fang i gyngestolen i hjørnet og hørte om Smørbukk og andre eventyr.
Bestemor fortalte selvlagede eventyr, det var mest om pent kledte småpiker som
gikk på landtur, og alt det gode de hadde med seg som niste! Bestemor var en
mester i tegning, "Tegn litt for meg da" het det når hun kom. Og hun
tegnet hus, kirketårn og trær. Jeg har en tegning på veggen som hun tegnet som
ung pike, det må ha vært omkring 1850! Likeså et lite broderi på hvit silke,
sydd med tynn hårsilke.
Om
sommeren leiet besteforeldrene landsted på Bygdø eller Ladegårdsøen, som de
også kalte den. Idylliske steder, hvor mange gjester besøkte dem. Det går mange
ordtak efter bestemor, som var så snil og velmenende bestandig. "Bedre enn
Bjørnson" sa hun, da [PERSON] hadde lest et eller annet, som egentlig var
Bjørn Bjørnsons spesielle. Da hennes eneste svigersønn kom for å
"anholde" om en av døtrenes hånd, sa hun "Ta alle fem"! Men
hun fikk avsetning bare på den ene!
I
Reichweinsgate fikk jeg flere venninder. Ved siden av vår leilighet i
kjøkkenoppgangen, bodde en lokomotivfører med flere barn. [PERSON] (som kom
hjem fra "vær'ste" og drakk kaffe av svære spilkummer) - og et par
døtre. Den yngste, [PERSON] og jeg lekte sammen. Hun var med oss til Røken,
hvor vi bodde en sommer, og kom tykk og med god farve tilbake. Hun hadde før
vært så blek. En eftermiddag holdt hun meg med selskap, da mine foreldre tok en
spasertur. Vi ville bruke symaskinen som vi hadde sett de voksne gjøre. Jeg
skjøv med venstre hånd tøyet under, og sydde like godt maskinnålen gjennom
fingertuppen, og der stod jeg til mor kom og befridde meg, det varte heldigvis
ikke så lenge. I etasjen under, ved hovedoppgangen bodde familien [PERSON],
foreldrene var visst danske. Jeg lekte med [PERSON], som var på min alder og
med [PERSON], som var eldre. ([PERSON] er senere blitt billedhugger). Hun
tegnet og lærte oss så meget rart. F. eks. når det kom et høylass forbi, måtte
vi si: "To timers glede". Vi lekte: gjemsel, "fri"brent, klinket
med kuler og hadde "stikkene" - knapper med hempe i, i en pose.
Messingknapper gjaldt mest. Vi vippet pinne, hoppet tau, lekte gjemsel, da
måtte vi "elle" om hvem som skulle stå først, med hodet mot veggen og
lukke øynene. Vi tellet da til hundre, før vi snudde oss, og da hadde alle
gjemt seg. "Elle melle deg fortelle, skibet går, ut på hår, rygg i rand,
to i spann, snip snap snute, du er ute".
Min far
ble i 1901 forfremmet i banken og fikk høyere lønn. Vi flyttet fra den første
to-rumsleiligheten til Bjørn Farmandsgate, nær sjøen, fikk 4 værelser,
pikeværelse, anretning med nummertavle, innebygget isskap i kjøkkenet, kamin i
stuen samt glasskyvedører, balkong hvorfra det var fin utsikt over sjøen. Det
var så underholdende å betrakte alle slags fartøyer. Jeg gikk rundt og så på
denne "luksusleilighet" og spurte: "Er alt dette vårt"?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar