Byråkratisk uvilje mot politisk avmakt

I dag skulle byråd Guri Melby inspisert
skoleveien til  elevene på Ruseløkka skole.
Men så ville hun ikke komme likevel.

Jeg heier ofte på byråkratene. På sitt beste er byråkratiet fullt av faglige og veloverveide argumenter som igjen kan gi gode politiske beslutninger. Men det hender dessverre at også administrasjonens folk går i vranglås. Her er et eksempel:

Cort Adelers gate går tett inntil Ruseløkka skole. Takket være en nyetablert trikkelinje i gata lyktes man med å få den stengt for biltrafikk forbi skolen – med en bom av den typen som trikken skyver til side når den kjører gjennom. Det fungerte fint helt til brua i Munkedamsveien begynte å knirke så faretruende at den måtte stenges i 2007. Da måtte man flytte busslinje 21 derfra til Cort Adelers gate. Bommen ble fjernet, og siden den gang har mange bilister, til tross for godt synlige forbudt-skilt, benyttet anledningen til å kjøre gjennom gata. Gjerne mens 500 barn har vært på vei til skolen, og gjerne litt ekstra fort – åpenbart utfra en tanke om at det da skulle være mindre risiko for å bli tatt.

Trafikkomleggingen førte rimeligvis til store lokale protester, og også lokalpolitikerne hang seg på. Bjarne Ødegaard fra Høyre sa til (H) til Aftenposten at «bommen må settes opp igjen, bussen flyttes bort fra Cort Adelers gate og broen repareres». Dette var altså i 2007. Ødegaard var bydelsutvalgsleder den gangen, akkurat som han er det nå. Byrådslederen het Erling Lae, mens den unge Stian Berger Røsland så vidt var i ferd med å bli valgt som bystyrerepresentant for første gang.
Lenge var det tvil om den ødelagte brua ville bli reparert, men til slutt ga etatene etter: Samferdselsetaten i Oslo og Jernbaneverket ble enige om at den falleferdige brua skulle erstattes med en ny, slik at skolebarna på Ruseløkka igjen skulle få en tryggere skolevei. Alle hjerter gledet seg, for nå skulle bommen opp igjen.

 

Et dagligdags syn i CA-gate. Denne kjørte spesielt fort.
Flere bilder på http://goo.gl/XmUUW5

I slutten av 2011 sto brua klar. Bussene flyttet tilbake til Munkedamsveien, og skolebarn og beboere lurte på hvor bommen i Cort Adelers gate ble av. Vi lurte og vi lurte, og vi begynte etter hvert å skrive brev. Vi fikk svar også, fra ulike kommunale etater og selskaper som pekte på hverandre og erklærte at det ikke skulle stå på dem – men det var gjerne noen andre som forhindret en ny bom. Imens fortsatte bilistene å kjøre gjennom gata. En og annen politikontroll har ikke hatt annen effekt enn å finansiere politiets tilstedeværelse den dagen. Vi snakker altså om en trafikkbot i størrelsesorden 5.000 kroner.

Alle politikere vi har snakket med har erklært sin dype forståelse for problemstillingen. De har gitt velmente råd om hvordan vi burde gripe saken an og latt oss forstå at bare saken ble presentert på en riktig måte, ville de fatte en beslutning som etatene ville bli nødt til å forholde seg til. I vinter kom miljøbyråd Guri Melby på besøk på et godt besøkt folkemøte. Hun er øverste politiske leder for både Bymiljøetaten og for Oslo Sporveier. Hun var full av lovord om sine byråkraters kompetanse og ekspertise. Byråden lyttet høflig og oppfordret Ruseløkkas beboere nok en gang til å presentere saken, så skulle det nok bli en løsning. Skolens FAU sendte nok et brev, denne gang til Bymiljøetaten. Så kom svaret, to dager før Melby skulle ha kommet på en befaring for å se på den farlige skoleveien til Ruseløkka skole: Det blir ingen bom. Det står selvfølgelig ikke på Bymiljøetaten, det er Sporveien som ikke vil ha den.

Melby er øverste politiske leder for begge disse institusjonene, og det blir ikke mindre sant om man velger å kalle dem etater eller selskaper. Jeg betviler ikke at hun har kjempet en heroisk kamp for barna på Ruseløkka, men altså forgjeves. På et tidspunkt har folk i administrasjonen lent seg tilbake og sett oppgitt på henne, og sagt noe sånt som: «Du trekker vel ikke i tvil vår kompetanse og ekspertise?»

Nei, det gjør Melby åpenbart ikke. Men hun kom ikke på noen befaring til Ruseløkka denne uka slik hun hadde lovet. Det kan man jo godt forstå.

Ps. I en dialog på Twitter framholder byråden at det aldri har vært meningen at hun skulle komme på befaring denne uka. Det er ny informasjon for oss som bor her. Det forandrer i og for seg ikke poenget - at Melby blir overkjørt av sine egne byråkrater. Men hun skal ha honnør for sin vilje til dialog. Ikke alle politikere gidder å svare når de blir utfordret.

Barndom i Reichweins gate

"Bad var felles for hele gården og anbragt i kjelleren, det ble fyrt med kull, tungvint å gå ned alle trappene, det ble sjelden brukt. Jeg ble vasket med en stor svamp", forteller Astri Grønberg, som vokste opp i Reichweins gate 6 rundt 1900. Hun var en av mange som deltok i en "minneinnsamling" i 1964. De enkelte besvarelsene er standardisert anonyme, men ved hjelp av folketellingen fra 1900 kan vi se at dette gir et innblikk i familien Grønbergs liv, der faren Johannes var bankfunksjonær, mens moren Hulda selvfølgelig var husmor. Her finner vi ingen fryktelige hendelser, så det bør kunne forsvares å trekke forfatteren fram i lyset. Men i teksten er altså alle navn anonymisert som "[PERSON]".

Astri Grønberg var født i 1895. Her kan du lese hennes første minner fra Ruseløkka:

En dag fant jeg en regnskapsbok på loftet, den hadde tilhørt min far. Der så jeg: [PERSON] født 27/3 - døpt 12/5 1895. [PERSON] - det er meg det! I regnskapsboken stod det bl.a. også: Aftenposten 1/1 - _ kr. 2.60. [PERSON] gage kr. 7.- 2 hl. koks 2,50, 1 lampeglas kr 0,30, 1 fl. aquavit kr. 1,35, Sæbe og barberkost kr. 1,70, husleie kr. 33,33.