Barndom i Reichweins gate

"Bad var felles for hele gården og anbragt i kjelleren, det ble fyrt med kull, tungvint å gå ned alle trappene, det ble sjelden brukt. Jeg ble vasket med en stor svamp", forteller Astri Grønberg, som vokste opp i Reichweins gate 6 rundt 1900. Hun var en av mange som deltok i en "minneinnsamling" i 1964. De enkelte besvarelsene er standardisert anonyme, men ved hjelp av folketellingen fra 1900 kan vi se at dette gir et innblikk i familien Grønbergs liv, der faren Johannes var bankfunksjonær, mens moren Hulda selvfølgelig var husmor. Her finner vi ingen fryktelige hendelser, så det bør kunne forsvares å trekke forfatteren fram i lyset. Men i teksten er altså alle navn anonymisert som "[PERSON]".

Astri Grønberg var født i 1895. Her kan du lese hennes første minner fra Ruseløkka:

En dag fant jeg en regnskapsbok på loftet, den hadde tilhørt min far. Der så jeg: [PERSON] født 27/3 - døpt 12/5 1895. [PERSON] - det er meg det! I regnskapsboken stod det bl.a. også: Aftenposten 1/1 - _ kr. 2.60. [PERSON] gage kr. 7.- 2 hl. koks 2,50, 1 lampeglas kr 0,30, 1 fl. aquavit kr. 1,35, Sæbe og barberkost kr. 1,70, husleie kr. 33,33.

Vi bodde i Reichweinsgt. 6 IV etasje, hadde 2 værelser, soveværelse og spisestue. Det første ble ryddet ved fest, hvis det skulle danses, da ble jeg anbrakt på pikeværelset. Spisestuen var oppholdsrummet. Bad var felles for hele gården og anbragt i kjelleren, det ble fyrt med kull, tungvint å gå ned alle trappene, det ble sjelden brukt. Jeg ble vasket med en stor svamp. Doet var i trappeoppgangen utenfor kjøkkenet, det var en sjakt som gikk helt ned til gårdsplassen og ble tømt av pudrett-folkene som spadde ut innholdet og kjørte det vekk i jernvogner. Bøttedo kom i senere år, men disse sjakt-innretningene hadde vi på tre steder, vi flyttet flere ganger.



Pike holdtes i alle år, tross liten husholdning. Fruen fikk derfor tid til å dyrke sine interesser: brodering var en av dem, og et stort grønt kanvasteppe brodert med ullgarn har jeg til "jule-bordteppe". Mange fine broderier på sikteduk og silke fikk min farmor av henne til hver jul, de var brodert med lett hånd med silkegarn, mønsteret var mest blomster og blad. En annen interesse hun hadde var å ta sangundervisning, hun hadde av naturen en klangfull vakker mezzo-sopranstemme, og frk. [PERSON], som var en kritisk og flink pedagog ventet seg meget av henne. Men det ble ikke annen opptreden enn ved oppvisningen frk. [PERSON] holdt i Br. Hals' lokale, hvor mor sang til slutt, en "Blomstersankning" av Agathe Backer Grøndahl måtte hun synge da capo. Hun sang også arier, bl.a. Mignon, Av sanger ellers: folkeviser, Kierulf, o.a. især ble hun glad i Schumanns sanger, og fikk da hun mange år efterpå tok undervisning hos [PERSON], høre at hun var en ekte Schumann-sangerinne.


Brødrene Hals drev pianofabrikk og hadde
konsertlokale i Stortingsgata.
 Severin Worm-Petersen - Norsk Teknisk Museum



- Hun fikk også tid til å spasere med sin lille datter, helst i Dronningparken og Slottsparken, som ikke så langt borte. I Slottsparken spaserte jeg også med en stor pike, som fikk "låne meg" til et selskap engang. Men en gang, da vi satt rolig på en benk ga hun meg en kraftig ørefik så jeg begynte å blø neseblod. Da mine foreldre fikk se det, fikk jeg aldrig siden lov å være sammen med henne.
Mor tok også pianoundervisning i Kristiania, men lærerinnen var utålmodig over en elev som ikke hadde videre lyst til å spille og slog henne over fingrene med en strikkepinne. Hun gikk ikke lenge der.

Jeg fikk meget kjærlighet av min foreldre, men ble aldrig klusset med, og det ble aldrig bemerket til andre, hvad jeg hadde gjort og sagt, så jeg hørte det. Barn har ikke godt av å høre om seg selv, mente de. Jeg fikk klaps av baksiden av fars hårbørste en gang jeg satt i sengen og sutret for ingenting. Også barberremmen har jeg smakt et par ganger. Av mor fikk jeg ris en eneste gang da jeg ikke ville lære å strikke, jeg var 5 år. Da hun gikk ut efter vispen gjemte jeg meg bak pianoet, men hun fant meg straks, til min store forbauselse. Ris var vondt, hun angret senere på at hun riste meg da. I almindelighet var jeg et "snilt barn" - jeg hadde et rundt ansikt, troskyldige blå øyne og gule, naturlige krøller. Alle var så blide og snille mot meg, og jeg fikk mange gaver: klinkekuler i isenkrambutikken, godter, og en tykk rødblyant av vaskekonen [PERSON], som tok storvasken i kjelleren i blant. Hun vasket ellers kontorer, og blyanten var sikkert fra et av dem.

Alle piker vi har hatt - det har vært mange i årenes løp, sang under arbeidet, helst viser med mange vers, en av dem handlet om "Rhindals klipper - - og midt imellem dem rinner en elv, og dertil en lysegrønn eng" og lignende viser.

Mor tok meg på fanget i gyngestolen og sang en trist sang, på en trist melodi:

"Jeg er en fattig liten dreng, har intet hus og ingen seng, min moder lagde sig til ro, hun vilde helst i graven bo.

Nu går jeg her for hvermanns dør, Gud vet at jeg det nødig gjør. Jeg ser så mange glade små, de gir meg mat og lar meg gå."

Jeg gråt svært av den sangen og tenkte på den stakkars gutten som hverken hadde hus eller seng. Hun sang den samme sang for min bror, som ble født mange år senere. Og han gråt like meget.

Min far, som hadde vært i Skotland i fem år, og nu hadde post i Creditbanken som korrespondent, sang muntre engelske viser, og dem kunne han mange av, f.eks. "I am going to the wedding, will you come, I am going to the wedding, will you come. Bring your own bread and butter, and your own tea and sugar, and you ought to pay a penny for the room, will you come?" Men også mange rare norske viser, en som endte slik syntes jeg var morsom: " - - og av hans persiske klær, var det bare et knapphull igjen. Suffali suffalo suffaloffa la Men av barneviser var det: "Ride ride ranke - - -- nu til onkel Igalopp, er han hjemme, ja så stopp, ride ride ranke." jeg trodde i mange år at onkelen het Igalopp.- Far hørte alltid på at jeg bad aftenbønn og la sin hånd over mine foldede hender. - - o fader i det høye, i varetekt meg tak, sa jeg.

En av pikene vi hadde, het [PERSON], (gasjen var steget til kr. 10.- pr. måned for "piken") hun eiet en tykk, fettet eventyrbok, Asbjørnsens formodentlig, og leste høyt når far og mor var borte en kveld. Det var om troll, Askeladden, prinsesser og forheksede prinser, Nordenvinden som fikk melet igjen osv. Jeg kunne høre dem om og om igjen.

Johanneskirken lå i Rådhusgata
ved Christiania torg.

Første gang jeg var med i kirken, var i Johanneskirken, som nu er revet. "Presten snakket om deg, pappa" - navnet [PERSON] ble nemlig nevnt. "Jeg foldet hendene inni muffen" sa jeg. Jeg hadde en stygg liten saueskindsmuffe som det luktet så deilig sau av. Den fine nye jeg fikk senere var uekte og luktet ikke noe av . - Tversover for Johanneskirken ligger fremdeles et lite hus med kvistleilighet med to mansardvinduer. Der bodde mors tante [PERSON]. Til henne var det interessant å komme, for det første var gården brolagt med runde stener, der stod en vannpost. Den smale trappen førte opp til en svalgang som gikk rundt huset. Inne hadde hun kommode, som jeg alltid fikk en eller annen ting som hun hadde der, eller 2-3 øre. Hun lavet så deilig mat på den lille ovnen. Men hun var stiv av gikt og hadde vanskelig for å gå. Hun flyttet til Frognerveien, der var det ingen spennende ting for en liten pike. Et elektrisk apparat med to svamper med ledninger skulle helbrede gikten.

Da jeg var halvannet år, og 5 år, ble jeg sendt til Ullevål sykehus for difteri, men kom hjem efter noen få dager, det hadde bare vært halsesyke. Det led jeg ofte av, det var lite sol i leiligheten. Når jeg var sengeliggende, kom farmor på besøk, med en stor pose herlige chokoladeplater, papirdukker og bilder. - Mine besteforeldre eiet en gård i Holbergsgt.. Vi gikk over Slottsparken for å komme dit, og stemningen en sommerdag da bokfinken sang, solen skinte, mor hadde gul parasol, jeg en liten rød av silke, med kule på skaftet. Den var så god å putte i munnen! - Hos besteforeldrene hadde de kakkelovn, en stor vedkurv stod ved siden, og vi barnebarna fikk ta bjerkeveden utover gulvet og leke tog med dem. Bestemor klippet små runde papirtallerkener og la en rosin og en mandel på hver. Jeg fikk lov å vaske spillkortene med svamp, jeg stod ved vindusposten og gjorde dette arbeide, - jeg likte godt å gjøre noe nyttig. Bestemor sydde så pene dukkeklær og tøy til dukkevognen min. En lyseblå kjole sydde hun til meg, jeg måtte prøve på forhånd, men da det skulle være en overraskelse sa de at det var til min kusine [PERSON].
 

Trikken i Lassons gate i 1905

Hver morgen, før jeg begynte på skolen, fikk jeg følge far på vei til banken. Jeg tok sporvogn tilbake, hadde billetbok, endestasjon var i Lassonsgt. like ved vårt hus. Det forekommer meg at jeg så hestesporvogn, med to hester foran og kusken med lang svepe. Jeg fulgte far om eftermiddagen også, hvis han skulle arbeide, til hjørnet rundt kvartalet der fikk jeg ofte en fem-øre, og det stod mange venninder som ville dele med meg av den sjokoladen jeg kjøpte. Av all denne godtespisingen fikk jeg huller i tennene og mor tok meg med til tannlege [PERSON], som hadde kortklippet hår og strålende brune øyne. "Jeg speiler meg i dine øyne, jeg" - "Gjør du det, du" sa hun, helt alvorlig.

Julaften var høydepunktet av fest, da ringte "Knekt-Robert" på døren, kom inn og spurte om jeg hadde vært snil pike. Det hadde jeg jo, men så kjedelig at ikke far var hjemme da Knekt Robert var her. Han hadde vrengt den grå pjekkerten sin og gjort seg ukjennelig, men maske hadde han ikke. Juletreet ble aldrig tent før festen skulle begynne, duften av lys og gran var deilig. Presangene lå under treet og de var mange. Jeg fikk en gang en slags slede-kjelke til å slå opp - den ble meg inderlig misundt, og derfor kritisert av gutter og piker i gaten, det gjorde meg mismodig. - Om søndagen i vintertiden gikk far på ski, ellers spaserte han, tok meg ofte med, og vi endte gjerne på konditori hvor jeg fikk velge en fin "to-skillingskake" som far kalte dem, tross pengeverdien forlengst var gått over til kroner og øre. - Søndagsmaten var deilig, stek, biff, rype - de sa at jeg spiste en hel rype alene, jeg fikk spise så meget jeg orket. Et lite hankeglass med øl fikk jeg hver søndag, far kalte meg siden en "ølbimbel" - (jeg lærte jo å like øl!) Hverdagsmaten var enkel, men vel tillavet. Jeg fikk slippe spekesild, heldigvis likte ikke far det, og det hjalp. Ellers var det ikke " å få slippe - spis pent av tallerken din" het det. Til aftens fikk jeg ofte melk-og-brød, kjedelig mat, surbrødskiver med smør og smakte godt.
 

Far hadde i sin tid gått på Nissens skole, som var gutteskole da.

"Nissetater" og "Gjersetater" sloss i Uranienborgskoven. Gjertsens skole hadde "Gjersetater" til elever. Før far giftet seg bodde han hos foreldrene i Holbergsgate. De hadde 4 rum i 3. etasje, 2 - 3 rum på kvisten, der var barnas soverum, guttene i det ene, "småpikene" i det andre. (Døtrene ble til de var gamle alltid kalt "småpikene" av bestemor). Det var så spennende å komme på kvisten, da jeg var liten, og få lov å se alt det rare som tante [PERSON] hadde i kommodeskuffen. - Når vi var hos besteforeldrene til middag, holdt de alltid "skumringstime" efterpå. Da satt jeg på tante [PERSON] fang i gyngestolen i hjørnet og hørte om Smørbukk og andre eventyr. Bestemor fortalte selvlagede eventyr, det var mest om pent kledte småpiker som gikk på landtur, og alt det gode de hadde med seg som niste! Bestemor var en mester i tegning, "Tegn litt for meg da" het det når hun kom. Og hun tegnet hus, kirketårn og trær. Jeg har en tegning på veggen som hun tegnet som ung pike, det må ha vært omkring 1850! Likeså et lite broderi på hvit silke, sydd med tynn hårsilke.
 

Om sommeren leiet besteforeldrene landsted på Bygdø eller Ladegårdsøen, som de også kalte den. Idylliske steder, hvor mange gjester besøkte dem. Det går mange ordtak efter bestemor, som var så snil og velmenende bestandig. "Bedre enn Bjørnson" sa hun, da [PERSON] hadde lest et eller annet, som egentlig var Bjørn Bjørnsons spesielle. Da hennes eneste svigersønn kom for å "anholde" om en av døtrenes hånd, sa hun "Ta alle fem"! Men hun fikk avsetning bare på den ene!

I Reichweinsgate fikk jeg flere venninder. Ved siden av vår leilighet i kjøkkenoppgangen, bodde en lokomotivfører med flere barn. [PERSON] (som kom hjem fra "vær'ste" og drakk kaffe av svære spilkummer) - og et par døtre. Den yngste, [PERSON] og jeg lekte sammen. Hun var med oss til Røken, hvor vi bodde en sommer, og kom tykk og med god farve tilbake. Hun hadde før vært så blek. En eftermiddag holdt hun meg med selskap, da mine foreldre tok en spasertur. Vi ville bruke symaskinen som vi hadde sett de voksne gjøre. Jeg skjøv med venstre hånd tøyet under, og sydde like godt maskinnålen gjennom fingertuppen, og der stod jeg til mor kom og befridde meg, det varte heldigvis ikke så lenge. I etasjen under, ved hovedoppgangen bodde familien [PERSON], foreldrene var visst danske. Jeg lekte med [PERSON], som var på min alder og med [PERSON], som var eldre. ([PERSON] er senere blitt billedhugger). Hun tegnet og lærte oss så meget rart. F. eks. når det kom et høylass forbi, måtte vi si: "To timers glede". Vi lekte: gjemsel, "fri"brent, klinket med kuler og hadde "stikkene" - knapper med hempe i, i en pose. Messingknapper gjaldt mest. Vi vippet pinne, hoppet tau, lekte gjemsel, da måtte vi "elle" om hvem som skulle stå først, med hodet mot veggen og lukke øynene. Vi tellet da til hundre, før vi snudde oss, og da hadde alle gjemt seg. "Elle melle deg fortelle, skibet går, ut på hår, rygg i rand, to i spann, snip snap snute, du er ute".
 

Min far ble i 1901 forfremmet i banken og fikk høyere lønn. Vi flyttet fra den første to-rumsleiligheten til Bjørn Farmandsgate, nær sjøen, fikk 4 værelser, pikeværelse, anretning med nummertavle, innebygget isskap i kjøkkenet, kamin i stuen samt glasskyvedører, balkong hvorfra det var fin utsikt over sjøen. Det var så underholdende å betrakte alle slags fartøyer. Jeg gikk rundt og så på denne "luksusleilighet" og spurte: "Er alt dette vårt"?